Ved innføring av Kristen tro og praksis fra 900-tallet ble kapeller og kirker av ulik form og størrelse reist. Noen kan ha blitt laget delvis av sten, noen trebygninger var båret av sviller over bakken, men hadde stolper satt ned i bakken, og noen hadde sin nedre konstruksjon lagt på stenfundament på bakken. Selv om trekirkene kan ha vært konstruert noe ulikt har de fremstått med tydelige fellestrekk. Ytre forskjeller kan skjule felles trekke ved planlegging og design, mens tilsynelatende like bygninger kan ha hatt konstruksjon som var tenkt på ulik vis. Det må ha vært en del felles grunnprinsipper for de fleste av bygningene. Lengder, forhold og deres geometriske ekvivalenter som var enkle å arbeide med var del av byggernes felles overførte kunnskap. Spesialisten var den som kunne en type bygning og også kunne variere designen etter byggherrens behov. På den måten ble bygningsformene forbedret eller bare forandret. Min forskning har vært konsentrert om planlegging og design av de tidlige trekirkene, særlig i Norge.

Sammendrag av artiklene til Jørgen H. Jensenius

Fra en omvisning i Gol stavkirke

Middelalderforum, nr. 2/1996: 15-23. Abstract in English. Full text in Norwegian.

Artikkelen beskriver hvordan kongen i 1884 lot kjøpe stavkirken på Gol i Buskerud og fikk den satt opp på Folkemuseet på Bygdøy i Oslo. Selv om kirken var om- og påbygget gjennom hundreårene, kunne man med stor sikkerhet rekonstruere de viktigste delene av bygningen. Der man manglet spor valgte arkitekt Waldemar Hansteen å kopiere deler fra Borgund stavkirke. Artikkelen setter kirken, inn i en historisk sammenheng der bruk og kirkelig og verdslig lovgivning var rammene om bygningen.

Innvielsesrituale for trekirke

Hikuin, vol. 24, 1997: 83-98. Abstract in English. Full text in Norwegian.

I litteraturen om de norske stavkirkene er antydet at de er et brudd med kanonisk praksis, at Kirken krevet kirker bygget i sten. For å vise at dette ikke kan ha vært tilfelle, gjennomgås et irsk innvielsesrituale fra omkring år 900 beregnet på trekirker. Ordoen brukes her som en bygningsarkeologisk kilde. Selv om det er ubesvarte spørsmål i ordoen, synes det å vise at innvielse av trekirke var likeverdig med innvielse av stenkirke. Når det i tillegg ikke synes å ha funnes normative regler i kanoniske rett om kirkers byggemateriale, må vi kunne slutte at Kirken har vurdert kirkebygninger i sten og tre som likeverdige helt opp i nyere tid.

Var det krav om høye stenkirker i middelalderen?

Viking, vol. LX, 1997: 85-94. Abstract in English. Full text in Norwegian.

I litteraturen om kirkene i middelalderen er det ofte en oppfatning av at et bestemt estetisk-teologisk program forklarer de store høydene over midtrommet i mange av kirkene. I nyere tid er dette høydemotivet gitt en allegorisk fortolkning av kirkeskipet som en skog. Artikkelen drøfter dette og konkluderer at det var sosiale, økonomiske og maktdemonstrerende grunner til at kirker skulle være høye, prangende og synlige. Det var ikke liturgiske krav om høye stenkirker og temaet er lite benyttet i prekenstoff. Ulike holdninger til bygging, fra ekstrem puritanisme til akseptasjon av overflod og luksus, har hatt sine tilhengere til alle tider. Det var derfor ikke mulig å vedta normative regler for en kirkes materiale, størrelse, form eller utstyr.

Røldal – stavkirke eller…?

Viking, vol.LXI, 1998: 131-145. Abstract in English. Full text in Norwegian.

I denne artikkelen blir Røldal stavkirke drøftet. I form og konstruksjon ligner den på andre stavkirker, men den har detaljer som gjør at man ikke har klart å plassere den i forhold til de andre kjente kirkene. Kirken kan minne om Finnesloftet på Voss. Den har opprinnelig ikke hatt tilbygg for kor og det er heller ikke spor etter korskille i skipets østre del. Ved reparasjonen i 1913 ble antagelig to av hjørnestolpene kappet og satt på fundament over bakken. I så fall er Røldal en stolpekirke og minst to av de bærende stolpene har vært bevart i 6-700 år. Dette motsier den aksepterte oppfatning av at rask svekkelse av bæreevnen i jordgravde stolper gjorde det nødvendig å gå over til hjørnestaver på stenfundament over bakken.

Research in Medieval, Norwegian Wooden Churches, Relevance of Available Sources

Nordic Journal of Architectural Research, vol. 13, nr. 4, 2000: 7-23. Abstract in English. Full text in English.

I denne artikkelen blir det drøftet hvordan ulike tilgjengelige kilder kan gi forskjellige svar på de spørsmål som stilles til en middelaldersk bygnings historie. Det blir særlig spurt om hva kildene kan fortelle om kirkenes planlegging og design. Tekstene kan oppdeles i tre hovedgrupper. De normative som beskriver hvordan bygningene skulle være, men deres autoritet er ukjent. Kirkelige regler styrte bare meget spesielle deler av handlingene som skulle finne sted, og sier ingenting om bygningenes form, materiale eller størrelser. Deskriptive tekster forteller hvordan forfatteren opplevet bygningene og vi vet lite om deres objektivitet. I de attributive tekstene blir symbolinnhold og allegorier lagt vekt på. Slike tekster er primære om man ønsker å forstå intensjoner og estetisk tolkning. For opplysninger om planlegging, design og konstruksjon er arkeologiske spor og bygningsrester primærmaterialet. Endelig representerer de stående bygningene den mest omfattende kilde for arkitekturhistorikeren og bygningsarkeologen. Hvis disse fysiske restene blir undersøkt, dokumentert og tolket sammen med tilgjengelige tekster, vil denne kombinasjonen utvide kunnskapen om planlegging, design og konstruksjon av de tidlige trekirkene i Norge.

Hvorfor ble kirkegårder velsignet?

Hikuin, vol. 27, 2000: 57-66. Abstract in English. Full text in Norwegian.

I artikkelen stilles spørsmål om hvorfor kirker ble innviet og kirkegårder ble velsignet i middelalderen. Det kan gis flere svar på dette. For det første måtte et eventuelt hedensk kultsted renses, eksorsiseres og velsignes for å kunne tas i bruk som kristent messested. For det andre fordi en prest ikke kunne feire messe i en kirke før alteret var innviet til Gud ved en helgen hvis relikvier ble lagt i altergjemmet. Ved denne handlingen ble stedet tatt ut av verdslig bruk og reservert gudstjenestelige formål for all fremtid. For det tredje fordi respekt for asylinstituttet forutsatte en ærefrykt for tuften som helligsted. Det skulle være å vanhellige stedet å skade dem som søkte tilflukt i kirken eller på kirkegården. For det fjerde fordi en offentlig og omstendelig ritus for velsignelse og innvielse skulle synliggjøre og stadfeste eiendomsoverdragelse og eiendomsgrenser. For det femte fordi ritualet skulle innprente allmenn respekt for Kirkens eiendom, som Kirken selv ikke kunne forsvare ved fysiske midler.

“Stavkirkeprekenen” som bygningshistorisk kilde

Fortidsminneforeningen, Årbok 2001: 91-96. Abstract in English. Full text in Norwegian.

Kirkebygningen var i de første kristne hundreårene ansett som innviet når første messe var feiret i den, etter hvert utviklet man ritualer. Innvielsen var en religiøs, sosial, økonomisk og juridisk handling som skulle uttrykke Kirkens eiendoms- og disposisjonsrett over bygningen og tuften. Ritualet var beskrevet i pontifikalet, biskopsboken, der messen ble feiret og en spesiell preken ble holdt. Mens ritualet og messen hadde et fast innhold over lang tid, var prekenen beregnet på den spesielle festdagen, på stedet og på tilhørerne. En bevart preken fra før 1150 omtaler bygningsdeler som var vanlige i norske og islandske kirker og som var kjente for tilhørerne.

Trekirkene før stavkirkene. En undersøkelse av planlegging og design av kirker før ca. år 1100

Avhandling for graden dr.ing. Arkitekthøgskolen i Oslo. Abstract in English. Abstract in Norwegian.

From Vitruvius to Alberti: Systematic Thinking in medieval church design

Foredrag lagt frem på konferansen: (Theorising) History in Architecture and Design, på Arkitekthøgskolen i Oslo, 25th-27th April 2003. Abstract in English. Full text in English.

1500 år etter Vitruvius’ skrifter om arkitektur skrev den italienske arkitekten Leon Battista Alberti Om bygningskunsten i ti bøker. Men hva hadde blitt skrevet i mellomtiden, og kan det som ble skrevet bli kalt for arkitekturteori? Forfattere i middelalderen som var boklig utdannet beskrev kirkers planlegging, design og utførelse på en overfladisk og ikke-faglig måte. Tømrere og murere prøvet ut ulike måter å løse praktiske problemer på uten å skrive det ned og bearbeide innsiktene metodisk. Derfor kunne deres kunnskap og forståelse ikke bli utviklet til en konvensjonell teori, men forble en sub-teori formidlet muntlig-kroppslig. Foredraget konkluderer med at håndverkernes erfaringer ble oversett av forskerne i deres diskurser, men at håndverkerne ikke trengte noe skriftlig for å planlegge, designe, utvikle og utføre byggingen av kirkene.

The “Inverse Design problem” In Medieval Wooden Churches of Norway

At the 6^th^ Asian Design International Conference in Tsukuba, Japan, 14-17 October 2003. Abstract in English. Full text in English.

Dette foredraget drøfter det “inverse designproblemet”: Hvordan er det mulig å rekonstruere det opprinnelig tenkte designsystemet i de middelalderske trekirkene i Norge. I hele Nord-Europa var det vanlig med kirker av tre og de viktigste bæreelementene i disse var jordgravde stolper med sviller. Norske handelsfolk, emigranter og plyndrere ble kjent med kristen praksis i andre land fra 7-800-tallet, om ikke før. Vi kan derfor anta at norske håndverkere har kjent til hvordan kirker ble planlagt, designet og utført før det ble en aktiv kristning i landet. På 1100-tallet var den vanligste byggemåten for kirker i Norge en bæring av staver med sviller på fundamentsten over bakken. Middelalderbyggeren fikk kunnskap om form overført mnemonisk ved ord og handlinger fra andre håndverkere; det er ikke overlevert noen form for håndbøker. De designproblemene som oppsto må ha hatt noen mulige løsninger, hvorav den billigste/enkleste/foretrukne løsningen kan ha blitt valgt. Praktiske mål og forhold var åpenbart viktige for å sikre en enkel og sunn konstruksjon. Den som i dag skal rekonstruere den opprinnelige design, må først løse det “inverse designproblemet”: hvordan kan vi i dag ekstrapolere lengder og forhold fra de overleverte elementene til flere mulige alternativer? Valgene avhenger av ulike materialer, statisk nødvendighet, økonomi, bibelsk symbolisme, sub-Euklidsk geometri og lokale bygningstradisjoner. En stor del av foredraget viser en måte å omgå problemet på ved dokumentasjonen, men konklusjonen er at det “inverse designproblemet” antagelig ikke har noen absolutt løsning. I enhver studie av ekstrapolerte muligheter, må derfor sannsynligheten ved valg av en mulighet i forhold til en annen bli drøftet og evaluert før man fremsetter et hypotetisk designsystem.

Grunnforskning på grunnstokker. For en nysgjerrighetsdrevet kirkeforskning

[Fortidsminneforeningen], Årbok 2004, vol. 158: 137-140 Abstract in English. Hel tekst på norsk.

Miljøverndepartementet ved Riksantikvaren har forvaltningsansvaret for kirkene, men det er tilsynelatende ingen instans som tar ansvaret for langsiktig kompetanse- og fagutvikling i bygningsarkeologisk kirkeforskning. Å styrke og vedlikeholde forskningsmiljøer innen dette feltet bør være er det offentliges oppgave, men verken arkitektutdannelsene eller noe universitetsinstitutt har tilbud om profesjonskurs i bygningsarkeologi for middelalderens kirker. Hva kan gjøres med dette?

Preken fra en takstol, bokanmeldelse av: Ola Storsletten: Takene taler. Norske takstoler 1100-1350, klassifisering og opprinnelse. Del I, 444 s., del II, 314 s. CON.TEXT, avhandling 10, Arkitekthøgskolen i Oslo 2002.

Fortidsminneforeningen, Årbok 2004, vol. 158: 189-192 Abstract in English. Hel tekst på norsk.

Sivilarkitekt, dr.ing., forsker i NIKU Ola Storsletten har lagt frem en avhandling om de kjente takverkene i Norge fra middelalderen. På basis av en omfattende systematisering av dokumentasjon drøfter han opprinnelsen til sten- og stavkirkenes sperrebind. Anmelderen stiller seg kritisk til omfanget og disponeringen av materialet, til de noe uklare problemstillingene og de følgende vage konklusjonene. Men de mange klare, troverdige og informative tegningene og de omfattende beskrivelsene gjør allikevel avhandlingen til et verdifullt underlagsmateriale for videre undersøkelser av takverkene i kirkene fra middelalderen i Norge.

De tidlige trekirkenes planlegging og design

Hikuin, vol. 30, (2003), 2005: 95-101. Abstract in English. Hel tekst på norsk.

Man har lett etter den norske “urkirken” for å lage en typologi fra denne og de stående stavkirkene. Artikkelen vil vise at man kan utvide forståelsen av de forsvunne kirkene ved også å se prosessuelt på formbegrepet i tid og rom. Handlings- og forståelsesnivåene som blir drøftet er praksis, teori-for-praksis og teori. Fortidens bygninger er sluttproduktet av en rekke beslutninger over planlegging og design som byggherre og bygger foretok. Teorien som lå bak kan sees på som systematiserte huskelister over handlinger ved håndverk, teori-for-praksis. Det var antageligvis ingen tømrer i norsk middelalder som systematiserte og forklarte intensjoner og refleksjoner og praktiske handlinger i planlegging og design ved å formulere dem i ord og skrive dem ned. Derfor forble byggernes oppsamlede viten en praksisbasert kunnskap som ble overført muntlig, kroppslig og kanskje i grafisk form ved etterligning av forbilder. Den akkumulerte kunnskapen ble ikke videreutviklet til en arkitekturteori som kunne bearbeides og sammenlignes med andre. Antageligvis ble mye lik kunnskap funnet ved prøving og feiling på ulike steder samtidig, uten at man kan påvise diffusjon av innovasjonene. Den internasjonale, kirkelige byggetradisjonen påvirket rimeligvis måten byggerne løste byggeoppgaven på ut fra sin lokale byggeskikk, resultatet kan vel beskrives som transnasjonalt. Diffusjon foregikk ved fysisk etterligning, teknologien kan sees på som et kommunikasjonssystem, som en måte å overføre kunnskapen om form på. Kunnskapen forble stort sett i det miljøet der den var del av byggeskikken og forsvant også med dette miljøet.

Hvor ble det av proporsjonsbegrepet i arkitekturen?

Nordisk Arkitekturforskning, vol. 19, No. 2. 2006: 81-93. Abstract in English. Hel tekst på norsk (PDF).

Artikkelen drøfter den praktiske og teoretiske anvendelsen av begrepet ”proporsjon” i historien og spør om slike gamle systemer har relevans for kontemporær arkitektur. Bygninger designet med visse forholdstall er gjennom historien blitt ansett å være del av et mystisk, kosmologisk verdensbilde, hvor forholdene og proporsjonene er universet. Blant andre har Le Corbusier, van der Laan og Louis Kahn i sine arbeider villet bevare denne estetiske tilnærmingen. Siden bygningene er forskjellige, kan begrepet ikke være entydig og tidløst. Hvis matematikken var iboende i naturen, burde det ha blitt påvist en universell lengdeenhet, men det har aldri funnes et universelt, estetisk målesystem. For å bygge statisk sunne bygninger trimmet man konstruktive minimumsmål i en design så de kunne passe til hele tall og enkle figurer, som var enkle å huske. Den siterte litteraturen viser at håndverkere til alle tider har etterstrebet kvalitet, mens teoretikere har dyrket det ”perfekte”. For å beskrive det perfekte ble de praktiske erfaringsreglene fjernet fra sine konstruktive forutsetninger og normert i spekulative kosmologier. Ny design med nye materialer, standardisert elementbyggeri og statikk gjorde huskereglene foreldet, mens deres avledete ”proporsjonssystemer” fremdeles er bevart som en tro på hemmelig og tidløs kunnskap. Man kan spørre om de gamle ordenssystemene har relevans i dag, når man har etterprøvbar statikk. Svaret som antydes er at systemer kan være bare teoretiske øvelser uten reell basis, men om man har valget mellom like sunne konstruktive løsninger kan ulike foretrukne tall og forhold brukes for å skape en foretrukket orden. Om man velger å tillegge tallene eller forholdene nyplatonsk innhold, spiller mindre rolle. En tilnærming som hevder at den naturlige verdenen er et forståelig, matematisk ordnet hele, der visse ”naturlige” mål og forhold garanterer tidløse kvaliteter i arkitekturen vil uansett være en ikke-etterprøvbar påstand.

Lorentz Dietrichsons ”De norske stavkirker”: en klassiker.

Viking, bind LXIX – 2006: 275-288. Abstract in English. Hel tekst på norsk (PDF).

Artikkelen drøfter noen av de underliggende premissene i Lorentz Dietrichsons klassiker “De norske stavkirker” fra 1892. Med denne boken gjorde han en uvurderlig innsats ved å samle et stort materiale og systematisere viktig deler av vår kulturhistorie. Undersøkelsen hans slo fast at stavkirkene var en selvstendig del av Europas arkitekturhistorie. Det blir pekt på at Dietrichson hadde få forbilder for sin undersøkelse, at samtidige forskere i utlandet knapt nok kjente til stavkirkene og at Dietrichsons konklusjoner derfor kom til å bli diskutable og subjektive. Det var hans retoriske kraft, hans belesthet og bereisthet som bidro til at boken har vært vanskelig å imøtegå på et faglig grunnlag. Alle som ville studere stavkirkene har måttet forholde seg til Dietrichsons tolkninger og drøfte hans fremstilling, noe som har ført til en matt stagnasjon i den bygningsarkeologiske forskningen på området. Artikkelen peker på en alternativ tolkning av kirkene som kan bidra til nytenkning.

Staver som brytes og kirker som faller Vedlikehold og rivning av kirker i middelalderen

Kirke og Kultur, nr. 5/2007: 418-429. Abstract in English. Hel tekst på norsk (PDF).

Det har i de siste årene vært drøftet hva som bør gjøres med nyere kirker det ikke lenger er behov for. Ved siden av mulig salg og bruksendring, er det foreslått at rivning kan være et alternativ, dersom kirkene er i dårlig stand. Mange har reagert på et slikt forslag, fordi det virker for dramatisk å rive en kirke. Artikkelen, som har en designhistorisk tilnærming, spør om hvilket forhold Kirken som institusjon hadde til vedlikehold og rivning av kirker i middelalderen.

Bygningstekniske og arkeologiske bemerkninger om trekirker i Norge i vikingtid og middelalder

Collegium Medievale, vol. 23, 2010: 149-180. Abstract in English. Hel tekst på norsk.

Det ble reist flere varianter av kirker i Norge i vikingtid og middelalder, både stolpe-, stav- og steinkirker. Artikkelen drøfter likheter og ulikheter i bæresystemet mellom stolpe- og stavkirker. Det blir stilt spørsmål til den ofte gjentatte forklaringen om at stolpekirker ble redesignet til stavkirker fordi jordgravde stolper råtnet slik at bygningen falt ned. Det blir pekt på at materiale, form og størrelse også var bestemt av behov og økonomi, ut fra lokale ressurser og byggemåte. Grunnforhold begrenset valg av fundamentering, og la føringer for bygningenes bæresystem, form og størrelse. To måter å fundamentere trekirker på blir beskrevet. Først bygninger som har bærende stolper satt ned i groper i bakken. Dernest bygninger der holdsteiner blir lagt ned i groper i bakken. Det blir pekt på at man fortsatte å reise kirker med jordgravde stolper gjennom middelalderen.

Prosjektering av trekirker i norsk vikingtid og middelalder

Viking, vol. 73, 2010: 157-172. Abstract in English. Hel tekst på norsk.

I denne undersøkelsen er det drøftet noen av de problemene man står overfor om man ønsker å rekonstruere prosjekteringen av trekirkene fra vikingtid og middelalder i dag. Det er pekt på et sitat av Linstow som viser at han ikke var opptatt av hvorfor tømrerne hadde valgt akkurat de løsningene han kunne se i trekirkene. I dag er det en større interesse for å forstå tømrernes intensjoner i vikingtid og middelalder. Overveielser, forhandlinger, ulike kompromisser og avvik fra det eventuelt udiskutable forsvant med deltagerne i arbeidsprosessen. Det gjør det vanskelig å vite hvorvidt kirkenes ulike størrelser og former også kan skrive seg fra føringer lagt av mulige reformister, i motsetning til fra de som ville holde fast på fortidens løsninger. Man kan derfor ikke anta at likeartede bygninger som ble reist i nærheten av hverandre omtrent samtidig er planlagt ut fra lik prosjekteringspraksis. Dessuten kan ulikheter i trekirkene også skrive seg fra ulikheter mellom lokale byggemåter for stolpe- og stavbygg som allerede var revet fra før man begynte å reise kirker; her nevnt uten å måtte ta opp igjen den fiktive ”hovdebatten” fra for hundre år siden. Det må ha vært mange form- og materialtilpassede rekkefølgeregler som ble benyttet så lenge de var hensiktsmessige, men som deretter ble erstattet og glemt. De huskereglene som var hensiktsmessige og som derfor ble bevart kan ses som bakgrunnen for teorier for utviklingen av matematiske beregninger av abstraherte strukturer, som flere hundreår senere gradvis ble utviklet til faget statikk, likevektslære.

Om å gjenreise stavkirker

Fortidsvern, vol.35, 2010, Nr.3: 2, 30. Hel tekst på norsk.

Et svar til Per Jonas Nordhagen om rekonstruksjon av Stedje, Årdal, Nes og Ål stavkirker.

Stavkirkedørenes form og bruk: Hof kirke i Solør som eksempel

Viking, vol. LXXIV, 2011: 225-240. Abstract in English. Full text in Norwegian.

Fra en bygningsarkeologisk synsvinkel kan stavkirken bli dokumentert som en bruksgjenstand, et forsamlingsrom. Den er satt sammen av enkeltelementer som skal oppfylle krav til transport, opphold og værbeskyttelse for menigheten. En beskrivelse av hele bygningen vil derfor omfatte økonomi, planlegging, design, materialbehandling, montering og dekor. Denne artikkelen er den første på et skandinavisk språk som tar for seg stavkirkenes dør som forskningsobjekt. Jeg skriver om dørbladet og dets bruk, om konstruksjon, hengsling og bevegelse, i sin mest grunnleggende form. Min erfaring er brukerens, min faglige innfallsvinkel er bygningsarkeologisk og bygningsteknologisk, og kildematerialet er egen dokumentasjon av stavkirkene. Artikkelen gir to nye bidrag som er lite drøftet i faglitteraturen. For det første blir døråpningen, dørbladet og dets hengsling beskrevet, og bruken blir tolket. For det andre blir det gitt en del mulige argumenter for at dørene i stavkirkene er laget smale og høye, fremfor brede og lave. Som eksempel viser jeg den best bevarte av de to portalene fra Olavskirken i Hof i Solør, det er portalen i den opprinnelige vestveggen. Bygningsdelene oppbevares i magasinet i Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, med nummer C 2807. Tegningene er basert på forfatterens undersøkelser høsten 2010.